Norges første trailersjåfører.

De blåser liv i forløperen til dagens trailersjåfør. Lasskjørerne og "forbønderan" var 1800-tallets lang- transportarbeidere. Dagens hestekarer på Røros følgergamle ferdeisleder, setter truger på hestene og synger de gamle lasskjørervisene. De var 1800-tallets trailersjåfører. Lasskjørere, forkarer og forbønder ble de kalt.  Underveis tok de inn på ferdagårder og skysstasjoner, datidens moteller. Garasjehus fantes også. Selv i vesle Tufsingdalen var det stallplass, ferdastall til 45 hester. For ikke å snakke om parkeringskapasiteten på Røros, når opptil 1500 gamp ankom under februar-martnan. Bare på en av gårdene i Røros, Øvre Stensgården med stallplass til 23 hester, hadde de i løpet av vinteren 300 hestelass med møkk. Det var i de gode, gamle dager, da hestekrefter virkelig betydde hestekrefter, og betalingen for overnatting var hestemøkka som ble liggende igjen. Det var verdifullt både som gjødsel og for.

80 ekvipasjer.

Dampen av gamp hang tjukk over Nord-Østerdalen, som en tidlig versjon av våre dagers langtransport-eksos.
Transporten foregikk hele vinteren, med Røros som knu- tepunkt. Men det toppet seg under martnan. Rørosmartnan var trolig den største samling av transporthester og hestekarer i hele Skandinavia -og det er det fortsatt. Men i mellomtiden har det vært en lang pause. Det begynte allerede på 1600-tallet, toppet seg på slutten av 1800-tallet, mistet sin betydning da jernbanen overtok rundt 1930 og den siste lasskjøreren spente av lasset i 1950-årene. I 1981 blåste den svenske "Foreningen Forbonden" igjen liv i den gamle tradisjonen. På årets Rørosmartnan kom det 80 ekvipasjer til byen. De kom fra alle kanter, i små og store kolonner. De fulgte riksveier og bygdeveier, og de gikk på kompasskurs over fjellet. Noen hadde vært underveis i en ukes tid. Med andreord: Alt er som før med lasskjørerne og forbøndene på Rørosmartnan. Til og med lasskjører-visene er de samme, og barten er tvunnet med gammeldags bartevoks.

Samlingspunkt.

Røros var et samlingspunkt, den gang som nå. Når isen la seg på østersjøen, var veien over Røros til Trondheim letteste atkomst til havn. Fra trøndelagsbygdene kom de med torsk og sild, korn og tekstiler. Fra fjellbygdene kom de med pels, vilt og fangst. Fra Sverige kom de med jernprodukter fra Falungruvene. Fra Røros gikk det ut kobber. -Det var en ufattelig logistikk, forteller en av dagens ildsjeler, 29-åringen Sigurd Svendsen fra Tufsingdalen. Fram og tilbake i forskjellige retninger og mengder skulle det transporteres kull, malm, proviant, ved, handelsvarer og for. Transporten pågikk så lenge det var vinterføre. På årsbasis kom det 100 hester med slede hver eneste dag til Røros.
- Slekta mi kom fra svenskeferdselen, forteller Svendsen. - Jeg driver selv med hest hele vinteren, og ble nysgjerrig på hvordan denne transporten artet seg. Svendsen gravde i artikler og intervjuet gamle folk. Han trente opp hestene sine til å bruke truger og la i vei langs de gamle ferdselsledene. Nå er han primus motor i Dalarne Femund Forkjørerlag. Fra Tynset kommer Lasskjørerlaget, fra Jåmtland an- kommer "Foreningen Forbonden" med over 20 hester og fra Tydal over Aursunden kommer et lag med Oddmund Dyrhaug i spissen.

Ekte smed.

Svendsen nar fått tak i en smed fra Dalarne, som i år hadde med feltsmie og skodde hest på gamlemåten.
Opprinnelig var Dalarnesmedene kjent for ljåene sine. De ble transportert i hundretusenvis med hest over Røros
rundt forrige århundreskifte. Overnattingen underveis foregår på tidsriktig vis i den grad det er mulig, på de gamle skysstasjonene og "ferdagårdene" som fortsatt kan huse hest.
På Rørosmartnan er 80 ekvipasjer på linje et fargerikt innslag på åpningsdagen. Ulveskinnskledde lasskjørere
kommer sigende ut av frostrøyken som om det inne i røyken et sted skulle finnes en annen tidsalder.
Et stykke kulturhistorie som var i ferd med å gå i glemmeboken, er brakt fram i dagen.
Tenk på det neste gang du ligger bak et vogntog i Gudbrandsdalen, om de hadde det bedre eller verre, "forbønderan" som satt på sleden under ulveskinnskappa si og nynnet på en langtransportvise.

Tekst og foto:
Stein P. Aasheim