Hestehandel er teater. Prinsippene er de samme i Mongolia som i Tydal. Det ble tidlig ganske klart. De første hestene vi får se er overhodet ikke til salgs. Underlig da at de har tatt seg bryet med å komme med dem. Men dette er familiens aller beste hester. Underforstått, hvis de likevel skal selges, blir det iallfall grådig dyrt. Men Bjørn Kjersem (40) fra Romsdal og Oddmund Dyrhaug (70) fra Tydal er ikke nybegynnere. -Hvor gammel er hesten, spør Oddmund om ei merr, som altså ikke er til salgs, og iallfall ikke for småpenger. Men som likevel blir vist fram. -Seks år, får vi vite. Oddmund åpner gapet på hesten, og studerer gebisset som en tannlege før rotfylling. - Denne hesten er åtte år gammel, sier han rolig og ser på selgeren. Mongolene ser forskrekket på hverandre, jo, det stemmer viset. Men den der borte er seks år. Det er den han mener. Bjørn rister avvisende på hodet og lar det være forstått at vi er uinteressert i hestene hans. Det minste vi forventer er at de vet alderen på sine egne dyr. Han må gjerne reise hjem igjen med hele flokken. Kort tid etter har vi kjøpt en håndfull av de beste ikke-til-salgs-hestene for 700,- pr. stk. -Du må ikke komme her og lære bestefar din.... mumler Oddmund. Men den kommentaren er det ingen som hører, og enda færre som forstår.

Hestehandlere

Historien er slik: Oddmund, Bjørn og Stein P. Aasheim riser til Mongolia for å slå seg på som hestehandlere. For å bistå det hele har de fått med seg 62 åringen Baasan, som har handlet med hest all sin tid. 20-30 hester skal kjøpes på landsbygda i Øst Mongolia. Denne flokken må drives 600km for salg i hovedstaden Ulan Bator. Turen er beregnet til to uker, med overnattinger i telt og hos tilfeldige nomadefamilier underveis. Baasan kjenner ruta. Iallfall deler av den. Avtalen går ut på at nordmennene skal ha tilbake pangene de betalte, mens Baasan får hele fortjenesten av salget. Annen betaling får får han ikke. Bjørn og Oddmund er blant nestorene innen turridning i Norge, Hvor mange tusen hester de har håndtert til sammen, er uråd å vite, Mer erfaring med hestehandel finnes knapt øst for Rio Grande og sør for Skagafjord. Spørsmålet er om denne erfaringen er tilstrekkelig til å hamle opp med en av verdens eldste ridekulturer. I Mongolia er det like naturlig med oppstillingsplass for hester utenfor barneskolen som det er med sykkelstativer i norske skolegårder. Å spørre en guttunge i Mongolia om han kan ri, vil lyde like dumt som å spørre en norsk ung-gutt om han kan sykle.

Baasan med pengesekken.

Vi har gitt Baasan en pengesekk tilsvarende mer enn 15000,- kroner., i forvissning om at det er like viktig for ham som for oss å gjøre en gunstig handel. Fortjenesten hans ligger i evnen til å kjøpe billig og selge dyrt. Han kan gjøre en hel årslønn hvis han forvalter pengesekken riktig. Vi er i samme båt, men prisgitt Baasan vurderingsevne. Solrun Samnøy (31), bistandssekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband i Mongolia i tre år, er nøkkelen til hele oppsetningen. Hun behersker mongolsk, blir med oss som tolk og blir en slags mor for oss etter hvert som vi trenger stadig mer trøst og oppmuntring. Handelen går sin gang. Forestillingen kompliseres av at det skal fremstå som om det er Baasans penger der handles med. I dette spillet skal vi bare late som om vi er nysgjerrige turister uten økonomiske interesser i selve handelen. Hvis selgerne forstår at pengene kommer fra oss, vil prisen mangedobles. På den annen side er det våre penger. Som hestefolk er Bjørn og Oddmund like dyktige som noen. Det er knapt noen mongol som går utenpå dem. Ei stor og stygg merr blir kjøpt fordi den egner seg til å trekke vogn i hovedstadens gater. Den styggeste hesten jeg har sett, mener Oddmund, men Baasans kunnskaper om markedet i Ulan Bator blir utslagsgivende.

Over steppene.

Omsider er vi i vei med 26 hester. På tampen handler vi også inn et par kameler til oppakningen. Denne underlige krysningen mellom sjiraff og moskus har en lastekapasitet tilsvarende en hel flokk med pakkhester. Selv med et halvt tonn hengende over puklene glir den elegant over steppene.

Dog, ikke særlig raskt, skal det vise deg. Det går ikke mange dager før vi laster over på pakkhester. - Det kommer til å bli et par harde dager i starten, hadde Baadsan advart, -Det er viktig raskt å komme seg så langt avgårde som mulig, slik at ikke hesten gripes av hjemlengsel og tverrvender i løpet av natta. Når en mongolsk hestehandler sier "harde dager på hesteryggen", betyr det "harde dager på hesteryggen". Da hjelper det deprimerende lite med utallige erfaringer fra første benk på Eldorado kino hver gang Clinter'n var i byen. Den testen vi utsettes for de neste dagene, ville ha gitt laud i "konstruer et vesen som tåler enhver fysisk mishandling". At ikke prolapsen tøt ut som havregrøt og at innvollene fortsatt hang i sine respektive posisjoner etter tre 80-kilometers dager på rad, gir all mulig honnør til konstruktøren av menneskekroppen. Det var intet mindre enn et mirakel. "Mørbanket" er en mild betegnelse på tilstanden de første kveldene. Den eksotiske drømmen om å galoppere over mongolske stepper sammen med Djengis Khans etterkommere, forvandler seg raskt til noe som minner mer om et mareritt. Selv Bjørn og Oddmund, som knapt har vært av hesteryggen siden puberteten, medgir at slike dagsetapper har de aldri opplevd. Hvis noen nå lurer på hvor i all verden vår kvinnelige misjonær gjør av seg mens vi andre gradvis blir moset med i salen. må vi bare dukknakket innrømme at hun sitter like støtt og like lenge på hesteryggen som noen av oss andre. Men klager bare halvparten så mye.

Solrun i galopp.

Solrun galopperer over steppene som en mongolsk Annie Oakley, med tømmene i den ene hånda, pisken i den andre og håret flagrende under cowboyhatten. Det er et par forestillinger om misjonærer som blir grundig gjort til skamme i løpet av de dagene. Det setter selvfølgelig vår egen lidelseshistorie i et pinlig lys. Men slik er det altså. Men det er å gjøre de mongolske steppene stor urett å formidle dette mektige landskapet som et blodig helvete. Kroppen venner seg utrolig nok til denne torturen etter hvert, og det er forbausende hvor mange sittestillinger man kan variere mellom i en ridesal. Etter et par hundre kilometer merker man ikke lenger smertene, og kan i stedet begynne å nyte omgivelsene. Men Gud hjelpe meg hvor langt det er fra den ene horisonten til den andre. Begrepet "grisgrendt" får en helt ny betydning. Men storheten og ensomheten er overveldende. Å legge bak seg mil etter mil, dag etter dag, er både monotont og mangfoldig på samme tid. Kanskje blir man litt større av å føle seg så liten som en rytter på hest midt ute på de mongolske steppene.

Gjestfrihet.

Enkelte dager når vi fram til en boplass for kvelden. De består sjelden av mer enn to-tre telt. Dette er runde konstruksjoner, "ger", laget av tepper av ullfilt, strekkes over et rammeverk av trespiler. Teltene er svale i sommervarmen og varme om vinteren. Skjønt, livet midtvinters i 40 forblåste kuldegrader må være en utholdenhetsprøve for folk og fe. Da er det viktig å ha nokk kumøkk til fyring. Bak teltet står det gjerne en liten vogn, på størrelse med en rommelig amerikakoffert. Den trekkes av familiens kamel under flytting til nye beiter. Det skjer minst en gang for hver årstid. Andre eiendeler enn hva de kan frakte med et par kameler, har de ikke. Alltid blir vi invitert inn på youhurt, te eller gjæret hestemelk. Det siste er for viderekommende. Youghurten derimot rir vi gjerne lange omveier for å få tak i. Alle teltene er stort sett innredet på samme vis. En ovn i midten, tre sengebenker, et lite familiealter, ofte med røkelse, et foto av "Tiden går visst litt sakte i Mongolia"Dalai Lama og et av Buddha. Alle familier har dessuten en stor glassramme med fotografier av familiemedlemmer, ikke sjelden oppstilt foran en bil eller en hest eller en statue. Oppstilling foran offentlige bygninger er også populært. Over den ene senga henger det ofte et veggur. Det går gjerne litt sakte. Vi inviteres inn med en så selvfølgelig gjestfrihet at vi i begynnelsen blir rent forvirret. En nordmann som er vant til at slik vennlighet ledsages av en baktanke om gjenytelse, blir ganske forlegen og flau. Ikke bare byr disse menneskene raust av det vesle de har, men de kommer med presanger idet vi skal reise videre -og de forventer intet tilbake. -Tenk, hvilken skjebne, sier Oddmund. -Disse menneskene får alle sine eiendeler på et par kameler. Den lengste reiser de foretar, er til vinterbeitet. Ja, tenk, tenker jeg. Mon tro hvor mange ting du må eie før livet blir menigsfylt? Og hvor langt du må reise for å finne lykken? Jeg forsyner meg en gang til fra bollen med yoghurt. Jeg kjenner at det blir en ny varm dag på steppene i Mongolia.

Fryktede ryttere.

Djengis Khans herjinger på 1200-tallet var basert på mongolenes overlegenhet som ryttere. Det er ubegripelig at Mongolia, et av verdens fattigste land har sine røtter i verdenshistoriens mest omfattende rike, like fra Atlanterhavet til Stillehavet. Rytterarmeen var på god vei inn i Frankrike da den ble budsendt hjem. I motsatt fall kunne Europas historie sett annerledes ut. Mongolia på 1200 -tallet var USA, Kina og Russland er til sammen i dag. Foredrene til disse fredelige nomadene var fryktet over hele Asia for sine felttog og grusomheter. Våre vikinger var som speidergutter i sammenlikning. Historien gjentar seg, er den noen som hevder. Mon tro hvor lenge det blir til? Man skulle tro at forholdet til hesten, som går igjen i så mange sanger, historier og legender, preges av ømhet, respekt og kjærlighet. Mulig det. Men fri og bevare meg for å bli en mongolsk hest i mitt neste liv. Den kjærlighet mongolene måtte ha overfor hesten, gjenspeiler seg iallfall ikke i ømhet. Mongolsk temming er den reneste rodeo-oppvisning. Imponerende ridning, bevares, hvor prinsippet er at hesten til slutt blir så utslitt og skremt at den verken orker eller våger å følge annet enn rytterens vilje. Når denne viljen i tillegg bankes inn med et redskap som minner mer om et balltre enn en ridepisk, resulterer det i en hest som iallfall ikke gleder seg til neste ridetur. Men som åpenbart likevel er til uvurderlig nytte. Det nærmeste vi kom en rodeooppvisning var da gamle Oddmund ved en missforståelse salet opp en vill, uinnridd hest. Etter diverse bukkesprang og C-momenter skilte tydølingen motvillig, men kontant lag med salen. Han forsvant som et antiluftskyts med en aldeles imponerende svevkurve. Toralf Engan i sine glansdager hadde ikke maktet bedre. Hendene var fortsatt innbitt klistret til baklommene da høyre øye tok bakken. Resten av kroppen kom gradvis etter, med en lyd som gel'e mot murstein. Det var en stor publikumsopplevelse, og vi måtte bare prise oss lykkelig for at det var 70-åringen det gikk ut over. Hadde det samme skjedd noen av oss andre kunne det ha gått riktig ille.

Misjonær og torpedo.

Etter nærmere to uker og 600km går det sakte inn mot Ulan Bator. Hestene henger med hodet. Både folk og dyr har åpne sår der hvor salen har gnaget. Med den tilstand dyrene nå er i, er Baasan skeptisk til salgsverdien. Det er det først signalet om at denne hestehandelen kanskje likevel ikke vil gå på skinner. Halvparten av dyrene vil han nok få solgt før vi må forlate landet, men resten burde få gå og feite seg opp i et per uker. Han kan sende oss pengene senere. Han forstår vel at vi har begrensede pressmidler. Tolkens oppgaver utvides til pengeinnkreving. Solrun Samnøy, misjonær og torpedo. Bjørn og Oddmund er skeptiske. Det hjelper ikke med to uker på disse hestene, mener de. To måneder ville ha vært en begynnelse. Vi tar de beste hestene til markedet et par dager etter ankomst til Ulan Bator. Da er de vasket og stelt, og manen er klippet kort, slik moten er i dette landet. Interessen er laber. Vi tilbys knapt nok det vi ga for dem. Sau derimot, hvis vi hadde sauer, da kunne vi ha gjort det bra. Prisen på sauekjøtt har aldri vært så høy. Kjekt å vite, Det får bli neste gang.

Fiasko.

Baasan er tydelig ubekvem med situasjonen. Han er redelig og føler at situasjonen går på bekostning av både ære og vennskap. Vi har lagt ut 1800 dollar som han har lovet oss tilbake før vi må forlate landet. Dessuten har han selv brukt mye tid og energi som han ikke har noe igjen for hvis han ikke greier å selge dyrene med fortjeneste. Riktignok har vi en slags pant i hesteflokken men den er innlysende symbolsk i det øyeblikket flyet letter. Da vi tar farvel med Baasan og familien hans i deres ger siste kvelden, er det fortsatt ikke solgt en eneste hest. Baasan er lei seg og lover pengene i posten. Han er sikker på at det vil ordne seg etter hvert.
Jeg forsikrer han om at vi har full tillit til at det skal gå bra. Men jeg tenker at hvilken rolle spiller det nå egentlig? Det finnes opplevelser som ikke lar seg måle i verdien av en flokk med hester. Baasan sitter på senga under vegguret da vi forlater han. Klokka går litt sakte, Tida går visst litt sakte i Mongolia.

Siste.

Vår utplassete og meget pågående torpedo rapporterer at to hester er solgt til samme pris som de ble innkjøpt for, Solrun har selv kjøpt en hest til $100, tre hester er byttet bort i kuer. (Det skal være større etterspørsel etter kyr enn hest.) Mens 20 hester blir oppført i selvangivelsen under rubrikken "Utenlandsk formue" For øvrig er fortsatt alle enige om at det var en fin tur. Men ikke særlig lønnsom.

Tekst og foto:
Stein P. Aasheim