Powered by Spearhead Software Labs Joomla Facebook Like Button

Kaffetur 94

bilde18Folk så en mørk mann i slutten av 30 årene. De fikk et vakt inntrykk av styrke, og kanskje kulde, Så man nærmere på ansiktet hans, ville det fortelle om en mann som hadde vært i hardt vær. Han var fryktet av menn - elsket av kvinner. Beskrivelsen stammer fra Morgan Kane nr. 46, men kunne like gjerne ha vært hentet fra Stein P.Aasheims selvbilde. Han hoppet av hesten foran samvirkelaget i Dalsbygda. Foten som svingte over de slitte sadeltaskene vitnet om viljestyrke og besluttsomhet. Skjegget avslørte mange harde dager på hesteryggen. Han landet med en myk bevegelse og fester tømmene til sykkelstativet. Inngangen til samvirkelaget minnet til forveksling om svingdøra til saloonen i Santa Fe. Målbevisste skritt førte den slentrende elegante kroppen  mot døra, forbi oppslagstavla. Han overså med et kaldt blikk  at "Wanted dead or alive" var byttet ut med "Terje Tysland i samfunnshuset" og "Babysvømming på os".

bilde1Tidligere på dagen hadde vi skremt livet av lokalbefolkningen lenger oppi dalen. I regnværet hadde vi kommet ned fra fjellet på en øde bygdevei og var interessert i nærmeste saloon. Eller i det minste hvor vi kunne få kjøpt brus og potetgull. En lada med mor og barn på vei hjem fra barnehaven ble stoppet i et øde skogsholt. Trond stilt den hvite hesten sin på tvers av veien. Med svart hatt, lang, svart frakk og gjennomtrengende, blå øyne så han ut som en menneskejeger å vei til Dodge City. Øyebllikket etter var bilen omringet av syv hester og menneskejegerens fire bandemedlemmer. Det tok et minutt før mor fikk stammet fram retningen til matbutikken.

Det var en underlig flokk som beveget seg gjennom fjellene denne høsten.bilde3 Førsteinntrykket minnet unektelig om en bande som trakk først og spurte etterpå. I virkeligheten var det en usevanlig jordnær gjeng med gardbrukere og hestehandlere på en fredelig fjelltur etter høstslåtten.
Vi drar til Sverige, for der er kaffen så billig. Det var Bjørn Kjersems idè. Saltaskene ble fylt med bønner, flesk og tørket hestekjøtt og vi la i vei langs den gamle kløvstien mot øst. Et par dager senere red vi inn på Esso-stasjonen i Valldal og spurte etter hestebeite og veien til riksgrensen.

Bjørn har i mange år vært en sentral figur i islandshestmiljøet i Norge. Han har et femtitalls avlshester gående på fjellbeite hjemme i Tresfjorden og var ivrig etter å vise hva de dugde til. Vårt vesle følge representerte en lapskaus av tradisjon og stilarter. Av utseende bilde5hadde vi glidd rett inn i en halvferdign spagetti-western. Vi fulgte de gamle handelsveiene og kløvstiene, kongeveier og pilgrimsruter som forlengst har mistet sin betydning som ferdselsruter  for hestefolk. Vi overnattet på gamle skysstasjoner, seterbuer og i indianertelt. Transportmiddelet var den samme "gangaren" som de norske vikingskongene red på for 1000 år siden. Hatten var fra Australia, hesten fra Island, støvlene fra Spania, munnspillet fra Texas, teltet en same-lavvo og rytterne var norske bønder. Folk sperrer øynene opp og tror vi har rømt fra en filminnspilling sier Trond. Men dette er faktisk funksjonelt. Han danderte den lange frakken beregnet på australske cowboys, til et lite telt som holdt vær og vind ute når han satt på hesteryggen. Det viker uvanlig fordi vi ikke har noen slike ridetradisjoner i Norge. Jeg synes ikke det er så underlig å hente det beste fra de land hvor slik ridning har vært utbredt i mange år.

bilde6Sommeren i forveien hadde hele familien Aamodt lagt ut på en lignende tur med kart, kompass og hest fra Lesja til Lillehammer. Mor og far og barna på 10, 15 og 16 år. Jeg forsto på Bjørn at hele turen ville stå og falle med første dagen. Bratthenget innerst i Tresfjorden var kaffehandelens nåløye. Den hadde ikke vært gjort til hest i manns minne. Riktignok kunne faren til Bjørn fortelle om hestedrifter og kramkarer som kom denne veien fra Stordal til Romsdlasmartnen. Men den gang lå steinheller boltet fast på de mest utsatte partiene. De var forlengst tatt av snøras. Glatte bergsva var alt som sto igjen. Vi  la i vei med klatreutstyr og hjelp fra bygdefolket for at ikke hestene skulle rase ned i avgrunnen.

bilde7Vis meg den hesterasen som gjør det opp igjen, sa Bjørn da både hest og folk omsider var trygt oppe i skaret. Nå er halve turen tilbakelagt. Han var tydelig lettet, og like tydelig stolt over å ha hester som klatrer som geiter. Bjørn er ikke den som duller med hestene sine. " Det er  for sosseriderne i byen". Men akkurat da vanket det er par godord i øret.. For meg var det en sjokkåpning som cowboy. Men jeg tok det som en U.S. Marshal, trakk hatten ned i panna, svingte meg opp i salen og følte at det er her jeg hørte til. Det var intet ved den lange magre skikkelsen som røpet noe av hans egenskaper. Han hadde dette rolige, men nesten kalde smilet, med et snerr i munnvikene. Vi presset både oss selv og hestene for å nå bortre enden av Langvannet andre kvelden. Regnet var på vei til sludd, og baksiden av Trolltindene var definitivt ikke stedet å bli sittende værfast med sine slitne hester. Vi var allerede utslitt og for lengst gjennomvåte da vi nådde den vesle jaktbua vi hadde tatt sikte på. Bare for å finne den full av fiskere. Uten spesiell anstrengelse presterte jeg det kalde smilet med et snerr i munnvikene da vi tok farvel med fiskerne foran peisen og satte kursen ut i det våte nattemørket.

bilde13Oppunder midnatt nådde vi telefonboksen ved samvirkelaget på Verma. Da hadde vi de siste to timene snublet og glidd nedover en våt, kald, sleip og beksvart vestlandsli, med en og en halv lommelykt, leiende på hver vår våte, kalde og utslitte islandshest. Hestene sto som dryppende statuer mens Bjørn ringte til en gammel hestehandler han kjente. Nina og jeg satt sammensunket inntil blyfripumpa.
En halv time senere sto hestene på stallen til Fredrik Kylling, og tre pjuskete cowboyer satt ved kjøkkenbordet i den forhenværende skysstasjon og slurpet lunkne tomatbønner. Utover natta, innimellom kaffekopper og andre kopper gikk det gradvis opp for meg at det ikke var noen hvem- som- helst som hadde reddet oss. Fredrik Kylling solgte sin første hest i 1935, sin siste på Romsdalsmartnan året før. Da var han 76 år gammel, og det blir sikkert ikke den siste hesten han tar seg betalt for. Kylling er en legende blant hestehandlere.

bilde15Kaffen ble blankere og praten ivrigere for hver påfyll. Snart var jeg skolert til en middels erfaren hestehandler. Det gikk i ungøk og slaktemerr. Avlshingster, Stavsmartnaen og andre martnaer, om Arnesen som skjøt bjønn på 20- tallet og Mølmen som for med hestedrift i 36, om merrer som var krokhasa og vallaker som var stolpebeint – og en masse annet som vi hestefolk er best tjent med forblir innen bransjen.

bilde10Det var godt å ha Vestlandet bak seg. Etter å ha bakset i Romsdalsnaturen, var Lesjafjellene å betrakte som prærien i Nord – Dakota. Vi la raskt horisonter bak oss, og den gamle skysstasjonen på Hjerkinn kunne like gjerne ha vært beregnet på diligensen fra El Paco. Og stallen hvor vi salet av hestene, var ikke det en tro kopi av OK Corral, hvor Earp – brødrene braket sammen med Clanton – gjengen høsten 1881?  De satt fortsatt i veggen, de gamle kulehullene fra hagla til Doc Holliday, da Billy Clanton gikk i bakken.

bilde3Historieløst selvfølgelig, å trekke inn revolverdueller i Vesten for å plassere ei norsk fjellstue med tradisjoner tilbake til 1182, 654 år før den første Texas Ranger uttalte ordet ” trekk ”. Det var det året Birkebeinere nordfra møtte kong Sverre nettopp på Hjerkinn. Jo visst har Norge egne tradisjoner på hesteryggen. Hesten er nevnt over 350 ganger i de viktigste lover og sagaer fra middelalderen. Og på Hjerkinn ble bestyreren allerede i 1613 pålagt å " holde Hestefoder oc tør Ved til Rede".

bilde12Langsetter Kvitdalen fra Hjerkinn skulle vi følge den gamle kongeveien over Dovrefjell. I mange århundrer var denne ruta nettopp en ride- og kløvsti. Christian V satt på hesteryggen ut fra Hjerkinn i 1685. Tjue år senere greide Fredrik IV å ta seg fram med en tohjulet hestevogn, og i 1733 benyttet Christian VI firehjuls vogner over Dovre. Men noen enkel reise kan det ikke ha vært. Selv etter den tidens nøysomme krav. "M.h.t. Steilhed, Smalhed og Veibanens Beskaffenhed er dette det misligste Hovedveistykke i hele Landet", het det i en rapport til Stortinget i 1851. Hesten i Norge var fortsatt et like viktig transportmiddel som den noen gang kom til å bli i det ville vesten. 100 000 hester i 1800 taler for seg seg selv.

bilde20Trond og Oddmund sluttet seg til laget på Hjerkinn. Vi fikk med en pakkhest og en vallak i reserve og minnet antagelig mer om et fantefølge enn et kongelig selskap. Det var muligens derfor vi ble kjeppjaget av en skjeggete hestegjeter da vi nådde Hjerkinnsetra. Han hadde ansvaret for et femtitalls hopper og en hingst, og uttrykte på en meget lettfattelig måte at vi burde bevege oss til et helt annet sted. Det ble et møte av den typen som ville ha endt med skuddveksling i Oklahoma.

bilde8Flåmsetra, senere på kvelden, representerte det andre ytterpunkt i serien "overraskende møter på prærien". Vi ankom i snødrev og vind og ba om å få slå opp et telt på vollen. To timer senere sto hestene på en tørr stall, og cowboyene satt med tærne i peisen og spiste rømme med skjørost servert av ei budeie av den typen som omtales i historiebøkene. Utenfor tømmerveggene ble fjellene hvitere og hvitere.
Videre østover ble nettene tilbrakt i vekselvis telt og seterbuer. På Magnhildsetra hadde Oddmund vært sauegjeter i unge dager (som 52 åring). Den 100 – meteren som budeia fra Alvdal presterte da hun så Oddmund komme ridende ned fjellsida ville ha etterlatt Geir Moen spinnende i første kuruke. Oddmund ble tatt imot som en konge, og da dryppet det litt også på oss andre. Ingen våget å spørre hvor mange sauer som var blitt borte det året Oddmund var gjeter.

bilde19På et helt annet vis, men like uforglemmelig, var morgenstemningen på vollene nedenfor Gløtlegeret da nattåka slapp taket i de første solstrålene, og lavvoen sto som en pyramidesiluett omkranset av diamanter av dugg. Det kan gjerne kalles naturopplevelse, for å bruke et sekkebegrep – det å sitte på hesteryggen tvers gjennom hjertet av den norske fjellheimen akkurat i de dagene da høsten eksploderer i farveprakt. Det var full sommer da vi forlot Tresfjorden. Og vi ble stoppet av snøstorm to uker senere, et steinkast fra grenserøysa.
Men "naturopplevelse" er en tam beskrivelse av de to ukene vi var underveis. For å si det klarere: Islandshest i norske fjell konkurrerer jevnbyrdig med enhver annen form for naturopplevelse jeg kjenner til. Det er storslått og mektig, det er spennende og dramatisk, og du skal ikke bare ta hensyn til deg selv for å lykkes.

bilde17Kan hesten greie å krysse den myra eller den ura eller er den elva for dyp å vade? Hvor alvorlig er kuttet på leggen? Kan vi ri to timer til, eller vil det ødelegge hestene? Hvordan behandle hevelsen under salen eller muggdannelsen bak hoven? Er bukreima for stram, skal tømmene være slakkere, hjelper det med halereim, bør hesten ha mer salt, kan de stå ute i natt, skal vi sko nå eller skal vi vente til kvelden?

bilde11Barske karer som ville ha fått Jesse James og Billy the Kid til å skjeve på setervollen ble myke som en hestemule når dyrene led. - I natt kommer jeg til å sove godt, hadde Bjørn sagt på Flåmsetra. Det var med tanke på at hestene sto tørt og varmt på stallen. Og så er det noe eget da, praten rundt bålet når hestefolk samles. For det skal sies, at den gjengen jeg hadde havnet i lag med ikke akkurat lå mutte og sturte inn i flammene. Jeg oppdaget at i spørsmål om hester fantes det tre ganger så mange meninger som det var cowboyer ved bålet. Men en ting var de enig om: At ingen annen hesterase hadde fulgt islandshesten på den turen vi nå gjorde.

bilde16Det var ingen tilfeldighet at islandshesten markerte seg under USA`s 200- års jubileum i 1976. "The Pony Race". Som ble arrangert over 3000 km fra Missouri til California ble riktignok vunnet av en arabisk springer. Men den måtte avlives straks etter målpassering. Mens nr. 2, 3. 4 og 5 var islandshester som kunne ha ridd samme strekning tilbake. (Det hører med til historien at islandshestene seks uker tidligere hadde deltatt i verdens lengste kappritt, det 5000 km lange "Great American Horse Race".

bilde4Praten ved bålet, den bølget heftig med utgangspunkt i gangarter, stilbedømming, rideegenskaper og avl. Jeg lærte om Feigur fra Flugumyri som fikk 8,23 for rideegenskaper, og Starkardur fra Rejkjarholi og mor til Gladur fra Nautabui som fikk 8,06 for eksteriør på Landsmot i 1986. Og jeg hørte om redselen for Tyskland, hvor interessen (og prisene) for islandshesten har eksplodert de siste årene. Tyskerne vil ha paradehester med høy fotføring, og frykten ligger i at "europeisk sosseriding" vil prege avlsarbeidet på Island. Og det var sommereksem  og hesteimport og pass og tølt. Og der hvor hestehandlere samles, der blir det selvfølgelig hestehandel. Innen vi nådde tømmerstua til Oddmund i Tydal, hadde allerede ei gullklokke og ei grå merr skiftet eiere.

bilde14Og dagene og milene gikk, horisontene forsvant bak oss. Det er en spesiell følelse å snu seg i salen og se blåne bak blåne i bølgende rekker, og vite at over den blånen som møter himmelen, derfra kom vi. Og om et par dager kan du igjen snu deg i salen og telle nye blåner. Og mellom horisontene er det bare noen forkullede bålrester som minner om vår ferd.

bilde9Dvergbjørka ble rødere fjellene hvitere, og en dag ante vi svenskegrensa som en blå skygge i øst. Og plutselig var det ingen som gledet seg seg til å nå den siste horisonten. Men redningen kom på et vis inne ved Stugudalen siste natta. Snøen lavet ned og stengte den siste fjellovergangen. Ei halv mil gjensto til grensa. Derfor må vi ta en ny tur neste år – for å vise at det virkelig er mulig å ri fra Romsdalen til Sverige for å kjøpe kaffe.

 

Tekst og foto:
Stein P. Aasheim

Search

Tilfeldig bilde

IMG_7778.jpg

Bannere

Copyright © G-Design 2016. All Rights Reserved.